Bilde: landskapsarkitektur.no

Praktisering av knutepunktstrategien fører til færre boliger både i byene og i distriktene. - Så langt har knutepunktstrategien bidratt til prisvekst for boliger fordi det ikke bygges nok boliger der de ønskes og trengs.

Rundt etablerte kollektivknutepunkt vil det alltid være eksisterende bygg. Skal vi transformere områdene fra lav til høy utnyttelse, må vi rive og bygge nytt. Men ingen vil ha endring der de bor, og begrepet "Not In My Backyard" (NIMBY) brukes internasjonalt om naboprotester mot nybygging, fortetting og transformasjon. Her i Norge har ikke myndighetene vist vilje til å stå imot naboprotestene, og transformasjonsplaner legges bort bare protestene blir mange og høylytte nok. Et godt eksempel er Oslo hvor har vært store utbyggingsplaner de siste årene, blant annet ved Storo, Grefsen og Romsås. Helt i tråd med knutepunktstrategien har det vært planer om å rive eksisterende villa- og småhusstrøk til fordel for mer konsentrert boligutbygging. Men utbyggingsplan etter utbyggingsplan er stoppet etter kraftige naboprotester. Fylkesmannen har kunnet overprøve lokalpolitikerne og godkjenne planene, men har ikke gjort det. Resultatet er at store utbyggingsplaner stopper opp, og det bygges færre boliger enn behovet. Dette driver boligprisene videre oppover.

I distriktene tar knutepunktstrategien heller ikke nødvendige markedsmessige hensyn. Mange ønsker å bo på bygda på grunn av ro og nærhet til naturen. Men også lavere boligpriser og mulighet til å realisere eneboligdrømmen er viktig. Knutepunktstrategien gjør at denne drømmen blir stadig fjernere, for også på bygda skal det nå bygges høyt og tett rundt kollektivknutepunkt. Det tas ikke hensyn til forskjellen mellom by og land. Det er dyrt å bygge boligblokker med krav om blant annet heis og parkeringskjeller. I Oslo og andre pressområder er det større betalingsvillighet for alle ekstrakostnadene, mens det ute i distriktet, med vesentlig lavere boligpriser, ikke vil være kjøpere til nye leilighetsprosjekter.

Resultatet blir lavere boligbygging i distriktene, og færre som kan etablere seg der. Dette har selvsagt negative konsekvenser for sysselsettingen, og fører til at flere søker mot byene. Et eksempel er Nannestad kommune, der man ifølge knutepunktstrategien skal bygge i Maura sentrum. Her opplevde man nylig at Fylkesmannen hadde innsigelser til et forslag om regulering av et område utenfor sentrum, til tross for at dette området hadde ligget inne i kommuneplanene siden 1999. Heldigvis skar departementet gjennom og sa ja til boligbyggingen.

Et tredje og nesten litt komisk eksempel på knutepunktstrategiens svakheter, når staten selv skal bygge gjelder tydeligvis ikke de samme føringene om bygging nær kollektivknutepunkt. Det er tragisk at når nye sykehus plasseres slik at tusenvis av ansatte må kjøre egen bil til og fra jobb hver dag. Eksempler er det nye sykehuset i Østfold og planene for sykehus i Innlandet og for Møre og Romsdal. Alle har lokalisering «in the middle of nowhere» – langt unna der de ansatte, pasientene og besøkende bor.

Knutepunktstrategiens formål om å redusere samfunnets transportbehov og utnytte kollektiv transportkapasitet er god, men gjennomføringen halter. den må gjennomføres på rett måte. I byene må konsentrert utbygging nær kollektivknutepunkt ikke stoppes av naboprotester, slik at boligbehovet dekkes. I distriktene må det utvises større fleksibilitet slik at det fortsatt kan bygges rimelige småhus utenfor sentrumskjernen. For sysselsetting og bosetting i distriktene er dette viktig.

Så langt har knutepunktstrategien bidratt til prisvekst for boliger fordi det ikke bygges nok boliger der de ønskes og trengs. 

(boligprodusentene.no)