Illustrasjon: SPINN Arkitekter

Barn er ikke skapt til å sitte stille i klasserom hele dagen, 40 uker i året. Det må prege moderne skolebygg, mener skoleplanlegger hos WSP Beate Aske Løtveit.
– Vi har alle undervist i et klasserom, og sett kjedsomheten og frustrasjonen hos 28 elever, i disse 1-til-mange-situasjonen hvor mange av lærerne «blar gjennom» en rekke powerpoints i løpet av en dag. Elevene sitter passivt, tar i mot informasjon, og lærer seg å rekke opp hånden.
 

Beate Aske Løtveit har bakgrunn som lærer og pedagog, og leder en avdeling innen samfunnsutvikling i konsulent- og rådgivingsselskapet WSP.

– WSP er opptatt av å realisere en mye mer elevaktiv læresituasjon. Jeg har planlagt mer enn 50 skolebygg nå, og jeg har fortsatt ikke foreslått en tradisjonell klasseromsskole med korridorer. Du finner rom av ulike størrelse for formidling, men våre bygg kommer alltid med mye annet. Ofte ligner byggene på et aktivitetsbasert arbeidsmiljø.

Slår et slag for amfiet
Amfi er noe Løtveit ivrer for. Det gir et slags torg i skolebygget, et sted der elever og lærere kan samles, leke, undervise og finne sitt sted. Det bør være hjertet i et læringssted, som om Sokrates forsatt står der et sted, og stiller sine filosofiske spørsmål.

– Et amfi er nyttig i et bygg med flere etasjer. Det vil uansett være det vi kaller trafikkareal, for eksempel fra første etasje til det neste. Da ser vi på hvordan vi kan legge til og utnytte areal ved å gi det en merverdi. Det handler ofte om økonomi. Prinsippet er imidlertid det samme; det gir en mulighet til å åpne opp rommet. Det er altså ikke snakk om en profesjonell scene og publikumsarena. Vi unngår bratte trapper, og går heller for platåer, nisjer, koblet opp mot SFO. Vi lager altså et leke- og oppholdsareal.

Sparrer med kommunene
Skolepedagogene i WSP er involvert i drøyt 30 skoleprosjekter årlig, over hele Norge.
– Det første vi gjør i et skoleprosjekt er å skaffe oss informasjon om dimensjonen. Hvor mange elever skal gå på denne skolen? Hva er rammebetingelsene? Ofte vil kommunen allerede ha gjort seg opp en mening i forbindelse med tilleggsfunksjoner, og om det skal være offentlig bruk, bibliotek eller andre ting. Men det er ikke alltid slik. Da går vi inn som rådgivere. Vi ser på eksisterende anlegg, tilstand, brukerprosesser og kartlegging av behov. Så skisserer vi noen alternativer, med kostnadsoverslag, samt en skolefaglig vurdering.

– Våre bygg gir alltid mer dagslys enn hva TEK17 krever. Dagslysfaktoren skal ifølge TEK17 være på 2, men vi legger opp til mer enn det. Vi legger også opp til at minst 50 prosent av fellesarealer skal ha dagslys, i tillegg til primærrommene. Vi anbefaler også lys med ulike temperatur, men det er et kostnadsspørsmål. Vi forteller kommunene at det er mulig å bruke temperaturvariasjoner i belysningen. Prinsippet er at du regulerer fargen i lyset, og holder elevene våkne med bålere lys tidlig på morgenen og senere på dagen har varmere toner.

Gode på flerbruk
Så hva er den store forskjellen på dagens skolebygg, og de som ble bygget på sytti- og åttitallet? Førsteamanuensis Leif Daniel Houck hos NMBU er også arkitekt, tilknyttet SPINN Arkitekter. Han mener skolene blir større, og sambruk er blitt mye viktigere:

– Egentlig kan du gå ganske langt tilbake i historien og finne temmelig progressive skoler, men prototypen fra åttitallet vil nok være en korridorskole. I Norge har vi imidlertid også hatt en del skolestuer. Det kommer litt an på om du gikk på skole i en by, eller på et mindre sted. Et tydelig trekk siden dengang er at skolene blir større. På syttitallet var lærerorganisasjonene enige om at rundt regnet 300 elever var omtrent det største vi burde bygge. Tanken var den gang at skolen kunne bli for stor og for skremmende, dersom den var større.

– I dag lager vi skoler for 1.000 elever eller flere. Det finnes diskusjoner om det, men sjeldent på en slik måte at det når mediene. I samfunnsdebatten har det springende punkt gjerne vært at andre skoler er blitt lagt ned, mer enn størrelsen på de som blir bygget. Det skaper ikke de store debattene at vi lager store skoler, men det skaper debatt at skoler i nærområdet blir nedlagt. Når det er sagt er det en pågående debatt i Bærum hvor begrepet «monsterskole» blir benyttet om en planlagt ny skole for 1.200 elever. Argumentene for er et større fagmiljø med flere typer fagpersoner og større tilfang av venner for barna, mens motstanderne er redd for fremmedgjøring, mobbing og at elevene ikke vil bli sett.

– Jeg har hatt egne barn både i Oslo-skolen og i Berlin, Tyskland, og forskjellene er veldig store. I Norge bruker vi mer areal per elev. Vi har grupperom. Vi har fellesarealer, og garderober. Det er sjeldent i tyske skoler. Videre er det mer samarbeid lærere mellom i Norge. De vil gjerne lage et ukeprogram, som gjelder hele trinnet. Trinnet blir dermed mer samkjørt, for eksempel i forbindelse med lekser eller oppgaver.

– Flerbruk er noe vi får til i Norge, som i Danmark og i Nederland. De får det overhode ikke til i Tyskland. De forstår ikke engang hvordan vi får det til. Jeg mener vi har vært flinke her i Norge til å gjøre det ukomplisert for oss selv. Vi er flinke til ikke å lese problemer inn i at skolen blir brukt til andre ting om kvelden. Det er heller ingen som stiller spørsmål ved at hvem som helst kan krysse skolegården i løpet av dagen, hvis de vil. Vi er ikke der at vi går rundt og bekymrer oss for «worst case-scenario», sier Houck.

– Som regel innebærer en slik sambruk også at skolen blir tilført ressurser. Det betyr at skolene ikke bare har de ressursene de trenger, og deler på. De har også bibliotek eller svømmehall. De får en bedre idrettshall, eller de kan forsvare litt større areal på andre måter.

Må lære å bruke bygget
Beate Aske Løtveit hos WSP Norge mener den største utfordring med dagens skolebygg er å ta det i bruk på riktig måte.
– Jeg er selv lærer, og på mange måter skulle vi tro at vi lærere jevnt over er veldig innovative, endringsvillige – og dyktig til å være det. Samtidig er vi som folk flest. Vi har en uvilje mot å forlate det som kjennes trygt, nemlig det å forlate et klasserom der alle sitter i ro bak sin pult, og det er vi som er aktive og formidler. Det pedagogiske personalet må være med på en endringsreise.

– Det handler om mer enn å planlegge et bygg som ser annerledes ut enn hva det ville gjort for noen tiår tilbake. Det krever vilje og motivasjon for å faktisk ta et slik bygg skikkelig i bruk. Der oppstår profesjonsutvikling. Der ligger også utfordringen. Vi i WSP hjelper lærere å ta nye skolebygg i bruk.